Jeg innrømmer det. Palmira lå ved varmeovnen og var crispy. Men denne planten var ikke klar for evig fotosyntesefri søvn. "Palmiras overlevelsesguide: Fra varmeovn til velvære" Diagnosen: Spaopphold i helvete Mange kjenner seg kanskje igjen i å ha en halvdød plante i hjørnet og dårlig samvittighet? Det gjør ihvertfall jeg. Ja, stakkars Palmira. Min gave fra Ole på 40-årsdagen – et symbol på tropisk glam og grønn fremtid. Og hva gjorde jeg? Plasserte deg ved en varmeovn som om du var en frossenpizza. Glemte lyset. Glemte vannet. Og du ble tørst… Tørst som en vampyr på dagvakt. Tiltakene: Kjærlig intervensjon Klipping Ny frisyre fresher opp de fleste. Palmira fikk en leaf-lift, og selv om det var litt brutalt, ble hun straks litt mer stolt i stussen. De crispy tuppene må også vekk – sorry, ikke alt kan reddes. Flytting til lys Oh helga natt! Fra varmeovnens forbannelse til dagslysens velsignelse. Nå står hun og speider ut av vinduet som en botanisk Kate Winslet på Titanic: “I’m the queen

Rask, deilig og trøstende! Noen ganger starter ikke et mesterverk med en plan. Og man trenger ikke følge oppskrifter for å lage noe godt. Denne retten ble til helt spontant – med en dæsj intuisjon. Den startet med "oj, jeg glemte å ta vare på pastavannet" og endte opp med et smil rundt munnen og et måltid du vil lage igjen og igjen. Dette er en hyllest til alle som lager mat med hjertet og en liten klatt smør. Ingredienser: Farfalle-pasta (Barilla n.65, eller annen pasta du har liggende) Stekt og ternet kyllingfilet (jeg brukte kyllingsalat jeg hadde i frysa, men du kan jo bruke det du har) Kremost (naturell eller med smak, om du skulle ønske det) Flytende Melange (en dæsj, eller en kube) Pasta-krydder (jeg brukte fra Cemo Gourmet, eller ha i eget; se lenger ned på siden) Nykvernet pepper (om du ønsker) Sitronpepper (valgfritt, men anbefalt) Revet parmesan (hvis du har, og den lever, jeg brukte Mantova Parmigiano Reggiano) Evt. fløte (hvis du glemmer pastavannet som meg) Fremgangsmåte:

Voksesmerter i tilbakeblikk Du sitter der, i den bratte, skumle trappa. Alene. I mørket. Skrekkslagen. Du kommer deg ikke ut. Du er muse stille. Krøpet sammen til en liten ball. Kanskje, hvis ingen hører deg. Hvis ingen ser deg. Kanskje er du trygg da. Ikke se ned. Ikke se ned i mørket. Bare vent. Vent tålmodig. Til hun slipper deg fri. En gang sitter jeg der sammen med lillebror. Han gråter. Og plutselig – så gjør jeg det også. Det som sitter fast i brystet, slipper litt. Kanskje fordi han er der. Kanskje fordi jeg ikke er alene. Vi satt ikke der lenge. Døra var ikke låst. Bare en fot mot døra på den andre siden. Det var alt som skulle til for å holde oss inne. Men det var nok. Sekundene strekker seg. Som en evighet. Men det er fort over. Ikke inni. Du bærer det med deg. Som om det er støpt inn i ryggraden. Du vil bare slippe fri. Men hvordan – når du ikke en gang vet hvorfor du havnet der? – Nå er det ikke hennes fot mot døra lenger, men min. - Alice

Du vet de gangene du plutselig tenker på en gammel venn, men lar være å sende melding fordi det har gått for lang tid og du tenker "det blir sikkert rart nå"? Vel – spoiler alert – det kan faktisk være den viktigste helseboosten du gjør i år. Og nei, jeg snakker ikke om tran. Jeg snakker om ekte, rå, ufiltrerte menneskebånd. Emosjonell vitaminbjørn, rett i blodet. 🧡 En studie på nesten 90 år sier det rett ut Forskere har fulgt mennesker i nesten et århundre for å finne svaret på hva som gir et godt liv. Svaret? Relasjoner Ikke rikdom. Ikke sixpack. Ikke gullklokka fra jobben. Psykologiprofessor Marc Schulz, en av forskerne bak studien, ble så truffet av funnene at han selv begynte å gjøre to ting annerledes: Han tok kontakt med gamle venner. Han begynte å prioritere relasjoner høyere enn før. Og resultatet? Mer mening. Mer glede. Bedre helse. 💡 Til og med kroppen responderer med lavere stress, bedre immunforsvar og gener som holder sykdom unna. Det er ganske vilt. Hørt om Brené Brown

Noen har svart meg med AI! Siden jeg har snakket så mye med Chat GPT selv, at jeg begynner å kjenne det igjen. Det er noe off, det likner ikke på deres skrivestil. - Er det greit å svare folk med AI?

En glemt sønn og en tapt mulighet – Eduard Einstein og psykiatriens mørke kapittel Alle kjenner navnet Albert Einstein. Geniet. Nobelprisvinneren. Ansiktet til relativitetsteorien. Men har du hørt om hans yngste sønn, Eduard? En følsom, intelligent gutt med kunstnersjel – og en skjebne som dessverre ble formet av en tid der psykisk helse ikke fikk rom til å blomstre. Eduard, kalt "Tete" i familien (fransk for "petite"), ble født i Zürich i 1910. Han var både smart og kreativ, elsket musikk, skrev dikt, spilte piano, og drømte om å bli psykiater. Han var fascinert av Sigmund Freud og hadde portrettet hans hengende på rommet. Alt lå egentlig til rette for et spennende liv – men det var ikke en enkel tid å være annerledes i. Da Eduard var 20 år gammel, fikk han diagnosen schizofreni. Det ble starten på et liv fylt av både isolasjon og feilslåtte behandlinger. På den tiden visste man veldig lite om psykisk sykdom. "Behandling" betydde ofte brutale inngrep, og Eduard ble lagt inn på Burghöl