Når tekstene mister personligheten.
Som noen vet, liker jeg å skrive, og jeg liker å skrive mye. Noe Ole, samboeren min, er smertelig klar over. «Hvorfor kan du ikke bare skrive en lang melding istede for mange små etter hverandre?» Uendelig mange meldinger, korte, men flere etter hverandre. Hæ, gjør ikke alle sånn?
Du sitter på jobb og har kanskje litt dårlig tid som vanlig og er stressa, så får du en mail som er laaang. Kanskje det til og med er litt følerier og sånt? Og du har jo ikke tid til å lese den en gang, i hvert fall ikke svare på den. Så enten svarer du kort, ikke svarer i det hele tatt, venter med å svare til du kommer hjem, og risikerer og glemme hele greia, ringer, eller drar du fram Chat GPT?
Eller senarioet; noen har dødd, så du vet ikke hva du skal skrive til den pårørende, fordi det er jo veldig vondt, og spesielt for den som mista den personen Selvfølgelig. I know! Så hva gjør du? Kanskje du allerede er ganske god på vanskelige følelser og sorg så du kan jo bare svare uten problem? Eller?
- Når jeg skriver til deg så ønsker jeg et svar fra deg, ikke fra Chat GPT, jeg kan snakke med hen selv hvis jeg vil.