Jeg har tenkt litt på dette i det siste: Når jeg trekker tarotkort, føles det ikke som jeg spår fremtiden. Det føles mer som en samtale. Med meg selv. Med en slags indre stemme. Som om kortene gir meg nye spørsmål å utforske – og noen ganger svar jeg kanskje allerede visste (innerst inne). Det minner faktisk litt om å sitte hos en coach eller en psykolog. Ikke fordi tarot erstatter terapi, men fordi det åpner opp for refleksjon og dypere innsikt. Jeg har selv vært hos både noen psykologer og coacher, jobbkonsulenter, psykomotorisk fysioterapi, naprapat, etc. (Jeg har forresten verdens beste naprapat.) Tarot som et speil Tarotkort er fulle av symboler, farger og historier. Når jeg ser på dem, skjer det noe – bildene vekker tanker, følelser og assosiasjoner. Akkurat som når en psykolog spør: Hva gjør det med deg? Hva legger du merke til nå? Det er som om tarot gir meg et språk for det jeg kanskje ikke klarte å sette ord på før. Et speil, rett og slett – men i form av bilder, symboler og