AI generert bilde Noen barn forlater ikke hjemmet med kofferter, men med stille avstand. De bærer ikke nødvendigvis på store traumer, men på et uoppfylt savn – et blikk som aldri helt møtte deres, en hånd som aldri strøk håret når det trengtes som mest. Det som ikke ble sagt, ikke ble gjort. Ikke fordi foreldrene var onde. Ofte tvert imot. De var bare… opptatte. Med jobb. Med alt. Med sitt. Og barnet? Det lærte å klare seg selv. Eller å forsvinne litt. Det finnes mange grunner til at noen barn i voksen alder trekker seg bort fra familien. Det handler sjelden om én ting, men om et mønster av å ikke bli møtt der det gjaldt som mest. Kanskje foreldrene var kjærlige på sin måte, men kjærlighetsspråket traff aldri helt. Kanskje de elsket dypt, men hadde hodet fullt av deadlines, hobbyer eller problemer de aldri snakket høyt om. For et barn kan det føles som å rope inn i et rom der ingen svarer. Spesielt for de ekstra følsomme barna – de som tar inn stemninger, blikk, stillhet. Når det ikke

Voksesmerter i tilbakeblikk Du sitter der, i den bratte, skumle trappa. Alene. I mørket. Skrekkslagen. Du kommer deg ikke ut. Du er muse stille. Krøpet sammen til en liten ball. Kanskje, hvis ingen hører deg. Hvis ingen ser deg. Kanskje er du trygg da. Ikke se ned. Ikke se ned i mørket. Bare vent. Vent tålmodig. Til hun slipper deg fri. En gang sitter jeg der sammen med lillebror. Han gråter. Og plutselig – så gjør jeg det også. Det som sitter fast i brystet, slipper litt. Kanskje fordi han er der. Kanskje fordi jeg ikke er alene. Vi satt ikke der lenge. Døra var ikke låst. Bare en fot mot døra på den andre siden. Det var alt som skulle til for å holde oss inne. Men det var nok. Sekundene strekker seg. Som en evighet. Men det er fort over. Ikke inni. Du bærer det med deg. Som om det er støpt inn i ryggraden. Du vil bare slippe fri. Men hvordan – når du ikke en gang vet hvorfor du havnet der? – Nå er det ikke hennes fot mot døra lenger, men min. - Alice